10mila - långa natten (02/05/2026)

Så ble det långa på meg i år igjen. Etter høstens silly season, hadde jeg mine tvil om jeg skulle få løpe langt på årets tio. Kjente på en ekstra spenning inn mot helga. Det er artig å være med på et potensielt vinnerlag, og jeg var trygg på 3. etappen som ventet meg. Da forfallene kom, og jeg fikk tilbud om å løpe långa, var det bare å ta den i mot med åpne armer. Jeg hadde ingen gode grunner til å si at jeg ikke var klar. I øyeblikket man får tilbudet om å ta en ekstra tøff etappe, er det interessant hvordan hodet i første omgang tenker at det hadde vært deilig å slippe, hvor du så, i neste øyeblikk tenker: "nå må du faen meg skjerpe deg".

Ekstra spenning løpsdagen og ila de tre første etappene. Det var betryggende å se at vi var med. Jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan det ville være å omgås Kyburz i potensielt 16 km. Mine erfaringer fra långa innebærer i stor grad henging, og "spare" krefter ei god stund. Å være offensiv langt framme kan noen ganger koste mer enn det smaker, og etappen er lang. Kanskje er det litt defensivt, men i mitt hode handler det om å handle på et vis som minimerer risiko.

Starten går og fint med et enkelt 1. strekk. Tenker rett på i starten av 2. strekket, men når Kyburz inntar tetposisjon og løper venstre, er det bare å løse billett. Det går fort i stiløpinga i starten, men føler at jeg har høvelig god kontroll fysisk. Småbom til 5. og en større til 6. Selv om det er fristende å bidra lenger framme i toget, prioriterer jeg sikkerhet. Dårlig løping til 11. også. Vi legger av uvisse årsaker inn en krok når vi støter på et gjerde som ikke er på kartet. Ny sving inn i posten. Jeg ser steinen, sjekker kartet en ekstra gang, og skjønner hvor vi skal. Får æren av å lede gruppa et godt stykke mot 12. post. Hadde egentlig ikke tenkt å gå via jordet, men når Kyburz leder oss i den retninga, tenker jeg det er et trygt valg. Dumt å bomme på posten. Retninga fra steingjerdet ser jo god ut, men når vegetasjonen blir uoversiktlig, blir det en ny strafferunde, håpløst.

Nå kommer ei stor gruppe anført av Imark, og vi legger oss pent i rekka. Tempoet går ikke opp, men det er mye mer stabilt. Jeg ligger vel ca. midt i gruppa en god periode. Vurderer om jeg skal avansere, men tenker at på et eller annet tidspunkt vil teten gjøre en liten krok, slik at avansement blir lettere. Tidvis kaotisk i rekkene når vi støter på piggtrådgjerder. I gruppa er det varierende respekt for køkultur og "en om gangen"-prinsippet.

Fra halvveis på 23. strekket går farten opp. Holder sånn noenlunde resten av strekket, men gruppa sprekker opp inn mot mål. Det begynner virkelig å koste, og opp i 24. mister en liten gjeng øyekontakt med teten foran. Ikke katastrofe, men det er ikke gøy å slippe.

Mørbanket vendes snuta tilbake til hotellet. De korte nattetappene flyter fint, og Hans gjør en solid innsats på 8. I teten serveres saftige bommer på løpende bånd. Det topper seg når hysteriske lyder fra naborommet når mine øreganger. Har ikke annet valg enn å karre meg opp av senga, hvor jeg i det neste øyeblikk kan konstatere at V. Svensk har vært på en ordentlig snurr. Nå er alt mulig, og Sander virker stødig som en bauta.

Tilbake på arena konstaterer vi at Aebersold gjør uforklarlige ting, og at vi plutselig er med i kampen om 3. plassen sammen med Tuna. Når Johanesson mister kartet i vilnisset inn mot siste post, toppes heile skiten. Nydelige øyeblikk utspiller seg i målområdet i det Lukas krysser målstreken. Ren glede og smil som går rundt, ingenting annet.