Kadaverløpet 2013 (02.11.2013)

Det 56. Kadaverløpet. Som gammel Ås-student følte jeg en viss dragning mot å stille opp da formen i høsten har vært rett så hyfsat.

Oppmøte ved UMB klokka sju, med bussavreise til hemmelig start en halvtime senere. Spekulasjonene på forhånd dreide seg om Nesodden, men da vi kom til Korsegården svingte bussen sørover på E6. Etter å ha sust forbi et halvt dusin avkjørsler, svingte vi endelig av ved Mosseporten. Der bar det inn til Nordeødegården for start. Etter en kort oppvarming samt litt historie fra Grevlingen, gikk starten. Kartet var grønt, uten meridianer, og i 1:50000.

Taktikken var å legge seg i rygg på Håvard Lucasen. Da jeg selv bodde på Ås løp jeg aldri lengre enn en time, så lokalkunnskapen sør i Follo er det så som så med. Håvard, derimot, kjenne hver kolle og sti mellom Ski og Råde. Det ble skamløs heng i et overraskende høyt tempo fram til førstepost. Da vi kom fram hang ikke posten der, men det var liksom ikke tvil, så vi sprang videre.

Til andrepost kom det som er selv kicket med Kadavern. Kompasskurs.

Mens jeg nok halka litt etter på grusveiene til førstepost, merket jeg at Håvard syntes det var greit å ligge litt bak i skogen. Til tredje var vi litt redde for at myrene var et hav, og prøvde å runde litt. Det endte med et plask. Midt på kommunegrense utpå jordene ligger det ei brun grøft. Etter noen sekunder med tvil, hoppet vi så langt vi kunne, og godtok det uunngåelige. Null grader varm sørpe fra tær til hals. Over på andre sida så vi at vi sto ti meter fra ei bru...

På tredje var første matstasjon. Her er det obligatorisk fireminuttersstopp i Kadavern. Fikk i meg tre glass saft, og gledet meg til et nytt kompasstrekk!

Den første halvdelen av strekket gikk greit. Det var frostrøyk på jordet i starten, og den våte gjørma kjentes litt. Men traff stien som vi måtte, passerte ei GPS-bikkje som trodde vi var harer, og så til slutt kraftlinja. Løp kjepphøy inn den siste biten og tenkte at posten nok måtte være ganske synlig. Etter hvert kom vi til en enorm fjellvegg. Trodde det var prikken som det står '82' på, men i ettertid viste det seg å være de to høydekurvene litt lenger øst. Vi kom inn på en gulmerka sti, og endte opp på et kryss. Der sto det Mikkelskjerka, og siden Håvard visste at dette var pyttens navn, gikk postarbeidet greit.

Deretter gikk femte og sjette greit. Vi tok sikre veivalg og unngikk høflig høstsådde jorder. Inn i 6. fikk Håvard ei lita luke, som han holdt fram til matstasjonen på 7. Etter rasten økte han farta litt, og jeg hadde ingen sjanse til å ta igjen de åtte sekundene han ledet med ut fra matstasjonen. På stien til åttende var det to andre bekker før den som sto på kartet, og på et vanlig o-kart ville skogen vært mørkegrønn. Det ble derfor litt surr, men etter litt virring fant jeg hytta greit.

Resten av løpet handlet om å pine seg til å holde farta oppe selv om hoftene, leggene, låra og anklene skrek om å få slippe. Tapte fem minutter til Håvard, men i følge GPS-klokka holdt jeg omtrent samme fart som i starten.

Alt i alt veldig fornøyd! Deilig å gjennomføre et så tøft løp, og å tørre å åpne litt hardt.